Med «Omissio» leverer Elin Rognli sin sjette roman. Hun har skrevet en sterk historie om en kvinne som finner kjærligheten, men mister seg selv i møtet med egne ambisjoner.

Elin Margrete Rognli (66) fra Kristiansand sprudler av energi og skriveglede. Etter fem romaner og en diktsamling er hun nå på banen med «Omissio». Denne gangen tar hun leseren med inn på apoteket, inn i en tid da 1980-tallets ambisjonsnivå formet generasjoner av kvinner som lærte seg å stå alene.

Et latinsk ord med tyngde

Tittelen er ikke tilfeldig valgt. «Omissio» er latin og betyr det usagte og det ugjorte. Det er nettopp i dette rommet, mellom det man burde ha sagt og det man aldri fikk gjort, at romanens hovedperson Ragnhild lever sitt liv.

– I utgangspunktet burde det slettes ikke være synd på hovedpersonen i romanen, men en tilsynelatende selvpåført ensomhet er vanskelig å komme ut av når både ærgjerrighet og stolthet har overtaket, forklarer Elin Rognli.

Ragnhild er ingen åpenbar offer-skikkelse. Hun er sterk, målrettet og tilsynelatende selvvalgt utilnærmelig. Hun finner kjærligheten, men spinner den inn i et nett med tråder av ærgjerrighet. Prisen hun betaler er stille og langsom.

«Jeg vet jeg utad virker sterk. Det har jeg merket på mennesker som har forsøkt å komme nær meg. Trolig er jeg ikke typen noen ønsker å betro seg til. De andre har hverandre, og jeg blir nok sett på som utilnærmelig,» heter det i romanen.

Fra apotek til litteratur

Rognli har selv jobbet på apotek i over 40 år, og den erfaringen preger «Omissio» på en måte som gir romanen en særegen troverdighet. Handlingen legges til apotekets verden og starter i 1984 – et tiår da karriere og selvstendighet for kvinner var noe nytt og noe krevende på samme tid.

– Denne gangen ble det nærliggende å legge mye av handlingen til apoteket, sier forfatteren. Det personlige blikket bak miljøskildringene merkes godt. Her er det ingen staffasje, men et arbeidsliv sett innenfra, med alle de sosiale dynamikkene og makthierarkiene det innebærer.

Trangen til å fortelle

Rognli debuterte i 2011 med romanen «En duft av ingefær», og har siden den gang jevnlig vendt tilbake til skrivebordet – til tross for at hun etter hver utgivelse har lovet seg selv at det var den siste.

– Jeg har nok, etter hver eneste utgivelse, sagt at dette blir den siste. Men det handler om trangen til å fortelle, skape situasjoner og personer, som igjen får spille seg ut mot hverandre.

Det er en ærlig innrømmelse fra en forfatter som åpenbart ikke kan la være. Og nettopp denne skrivetrangen – kombinert med et skarpt blikk for menneskers svakheter og styrker – er kanskje det som gjør Rognlis romaner så lesverdige. Hun er ikke interessert i enkle karakterer.

– Det er en spenning i det å utforske både styrker og svakheter hos karakterene mine. Vi har jo alle vårt, som det heter, og overraskelsen kan være stor når man oppdager ting hos andre som man ikke forventet fantes der, sier forfatteren.

En forfatter som lader på reise

Når Rognli ikke skriver, reiser hun. Og nettopp reisene er hennes måte å lade opp på – paradoksalt nok verken leser eller skriver hun når hun er underveis. Det er inntrykk som skal tas inn, ikke ord som skal ut.

Men hun har et ønske for «Omissio»: At boken selv skal bli med ut i verden.

– Jeg håper at «Omissio» blir tatt med på reiser av andre. Innerst inne synes jeg hovedpersonen i boka fortjener det.

Det er en varm og litt uventet avslutning fra en forfatter som skriver om utilnærmelige mennesker – og som dermed viser at hun forstår dem med noe mer enn analytisk distanse. Kanskje er det nettopp derfor Ragnhilds ensomhet føles så gjenkjennelig. Så menneskelig. Så ekte.

«Omissio» av Elin Rognli er utgitt på Forlagshuset Publica.