Ikke alle har det lett i livet. «Fra offer til heltinne» vil hjelpe dem som hadde det vanskelig til å bli sterkere og mer selvbevisst. Hun forteller om sin egen oppvekst og gir tips til hvordan man kan bli en heltinne for seg selv. Les et utdrag her:

Selvinnsikt og heltinnekraft

Kjenn deg selv

De fleste har hørt om orakelet i Delfi i antikkens Hellas. Folk valfartet dit for å få svar. Foran inngangen sto det følgende: «KJENN DEG SELV.» Kjenner vi oss selv?

Våre forestillinger om oss selv, er satt sammen av våre foreldres og vår families tolkning av oss i oppveksten, samt egne erfaringer og tilbakemeldinger fra andre. Vår families tolkning av oss, trenger ikke å være sann. Den kan isteden speile familiens forståelsesnivå.

Kanskje var vi helt annerledes enn dem, og derfor forsto de oss ikke. Da er det lett å komme i familiens-sorte-får-bås.

Det vi blir fortalt i oppveksten, blir programmeringer som det kan være vanskelig å slette. Barnesinnet er sårbart, og det tror på det de voksne sier. Ofte er det beskrivelser som setter seg fast i oss og som vi fortsetter å tro på. Det kan for eksempel være betegnelser som: tykk, dum, krevende, mammadalt, sjenert, rar, hårsår, overfølsom, vanskelig, urolig stankelbein, sykelig og svak.

Slike programmeringer kan sitte hardt, og problemene med dem, er at vi lever opp til dem fordi vi tror det er sant. Når vi frigjør oss fra disse programmeringene, vekker vi opp vår indre heltinne.

Ekstrovert eller introvert heltinne?

Psykolog Carl Gustav Jung delte inn menneskers personlighet i to hovedkategorier: ekstrovert og introvert. De ekstroverte får sin energi gjennom sosialt samvær. De er utadvendte, tar initiativ, er aktive sosialt og trives ikke godt alene over lengre tid. De liker å kommunisere med andre, og kan ha en tendens til å være flinkere til å snakke enn til å lytte.

De introverte personlighetstyper får energi av å være alene. De lader opp batteriene når de har ro og fred. De tenker mye, blir fort slitne av sosiale sammenhenger, liker ikke grupper og foretrekker en-til-en-samtaler. De trenger å tenke før de handler, og de lytter ofte mer enn de snakker. Introverte med en traumatisk oppvekst, vil ofte slite med å betro seg til andre. De introverte trekkene kan bli forsterket, og de kan styre unna det meste av sosiale sammenkomster. De kan dermed fort oppfattes som svært sære og usosiale, og bli kritisert for dette.

Ulikhetene mellom disse to personlighetstypene kan også føre til konflikter og misforståelser. De introverte kan lett føle seg overkjørt, dominert og tråkket på av de ekstroverte, mens de ekstroverte kan føle seg avvist og utestengt av de introverte, og oppfatte dem som passive og uinteresserte. Vi lever i et samfunn som idealiserer ekstroverte idealer. Introverte kan allerede fra barnsben av bli kritisert for å være for passive, og blir utsatt for at andre skal «fikse» dem. Introvert er et personlighetstrekk og ikke noe som kan «behandles». Jeg har dessverre vært vitne til mange introverte som er blitt kritisert, misforstått, mislikt og baksnakket i ulike sammenhenger med alvorlige følger.

Det finnes ulike personlighetstyper innenfor begge gruppene, som for eksempel sjenerte ekstroverte og tilsynelatende utadvendte introverte. Noen introverte kan trene seg opp til å mestre jobber som for eksempel krever en viss grad av utadvendthet.

Det kan være nyttig at du finner ut hvilken type du er, så du anerkjenner dine behov for mye eller lite sosial kontakt og mye eller lite alenetid uten å kritisere deg selv for dette. 

Høysensitive heltinner

Høysensitive er mennesker med ekstra sterk sensitivitet. Nervesystemet er ekstra fintfølende, og sansene er forsterket. Høysensitive blir lettere utmattet på grunn av sine skjerpede sanser og bruker lengre tid på å bearbeide inntrykk enn andre gjør. Høysensitiv er, i likhet med ekstrovert og introvert, et medfødt personlighetstrekk. Psykologen Elaine Aron begynte i 1991 å forske på høysensitivitet.

Høysensitive er ofte intuitive, sensitive for stemninger og for det som ikke blir sagt. De har ofte stor innlevelsesevne, mye empati og er svært kreative. Uvitenhet fører noen ganger til at andre misforstår og tolker høysensitiviteten som et psykisk problem av noe slag. Jeg har merket meg en generell oppfatning om at man ikke må være altfor følsom, men må «tåle litt».

Siden samfunnet vårt idealiserer de ekstroverte personlighetstrekkene, er kvaliteter som følsomhet, tilbaketrukkethet og innadvendthet, ikke verdsatt, og i mange tilfeller til og med sett på som «uønsket».

Høysensitive barn som vokser opp med traumer og store stressproblemer, vil ofte få svært lav terskel for hva som oppleves stressende senere i livet. For å mestre det å være høysensitiv med en traumatisk oppvekst, er det avgjørende å bli kjempegod på å sette grenser og skjerme seg fra alle stressfaktorer så langt man kan klare det. Det er noe vi ofte må øve oss mye på å bli flinke til, uten å ha dårlig samvittighet når vi sier nei. Vi må lære å bli ekstra dyktige til å ta vare på oss selv. Ofte vil vi møte manglende forståelse fra omverden på grunn av at de mangler kunnskaper om høysensitivitet, og vi vil også kanskje bli utsatt for press til å delta på sosiale sammenkomster og liknende.

Først når vi er flinke til å ta vare på oss selv, har vi overskudd å gi av til andre. Det gjelder i enda større grad for de av oss med en traumatisk oppvekst. Mange av oss har kanskje blitt kritisert for vår sensitivitet og blitt kalt «overfølsomme», «hårsåre» eller «svake». Det er viktig at vi tar kraften tilbake og ikke lar slike nedsettende betegnelser definere oss, men isteden blir glad i sensitiviteten vår og finner styrken i den.

Din personlige historie som heltinne

«Hvilken virkelighet abonnerer du på?» pleide min astrologilærer å spørre oss om, og vi syntes det var morsomt formulert. Men spørsmålet er like dypt som det er humoristisk.

Hvordan er historien om ditt liv? Er det en historie om smerte og motgang? Om dårlige karakterer og vonde oppvekstforhold? Hva vil skje hvis vi kan endre vinklingen, uten å endre hele historien? Hvordan blir din historie hvis du er heltinnen? Blir den annerledes?

La oss bruke historien om Askepott som et tankeeksperiment. Hvordan tror du det gikk med Askepott etter at hun giftet seg med prinsen? Tror du hun begynte å tenke på sin bakgrunn som tjenestepike i sitt eget hjem, mobbet og sviktet av stemor og stesøstre? Kanskje hun ikke fortjente å være sammen med prinsen? Kanskje hun ikke var bra nok for ham, siden hennes erfaringer var at hun ikke var god nok for andre? Kanskje hun derfor saboterte forholdet sitt, og spurte prinsen hvorfor han ikke heller valgte noen andre som var bedre, for han kunne umulig se noe i henne? Når skulle han innse at han hadde tatt feil?

Kanskje hun fortalte seg selv at hun, som ikke engang var funnet verdig av sin egen stemor, ikke kunne være verdig for en prins. Hvis dette var hennes tolkning, ville hun kanskje tatt sitt liv, endt opp i psykiatrien med alvorlig depresjon eller dratt sin vei for å finne seg selv?

En heltinneversjon kan for eksempel være at Askepott visste hun var en sterk og klok kvinne, som hadde tålt uverdig behandling av sin stefamilie over lang tid, men som uansett fortjente det beste i livet. Hun fikk det hun drømte om fordi hun aldri ga opp håpet om et bedre liv.

Askepott er et symbol på en som ikke gir opp drømmene sine, og som ikke lar andre definere hvem hun er. Hun tillater ikke andre å ta fra henne heltinnekraften. Hun tvilte aldri på at hun skulle få oppleve noe fantastisk i livet og bli verdsatt for den hun var.

Vår indre dialog har enorm makt. Med den definerer vi våre muligheter. Det er her kraften vår ligger, nemlig i evnen til å frigjøre oss fra begrensninger og andres tolkninger, og starte på nytt på egne premisser. Du bestemmer hva som definerer deg.

Det kan være litt av en utfordring, for hva annet kan vi være enn det vi alltid har trodd vi er? Du vil også oppdage at selv om du forandrer deg og vokser, vil alltid noen se deg slik de en gang så deg, og i møte med den energien, vil du lett gli tilbake i den gamle rollen.

Noen ganger er det derfor nødvendig i kortere eller lengre perioder å distansere seg, trekke seg bort fra, eller kutte kontakt med de som ikke er villige til å se forandring og vekst.

Usynlighetshjørnet

Noen av oss har kjent sterkt på frykten for å være synlig. I møte med andre, søker vi kanskje et hjørne og sitter der så usynlige og tause som mulig og håper at andre overser oss. Skulle noen oppdage oss, spørre oss om noe eller be oss bidra med noe, har vi lyst til å hviske: «Unnskyld at jeg er her, unnskyld at jeg ikke er flink nok, god nok, vellykket nok, kunnskapsrik nok, selvsikker nok, smart nok, pen nok», eller hva det måtte være vi føler vi ikke kan eller ikke er. Å leve på «unnskyld at jeg er til»-hylla, er som å leve livet som en flyktning, på søken etter stadig nye skjulesteder.

Det er fristende å søke fritak fra livet, fritak fra ansvar og fritak fra forpliktelser. Å delta i livet, krever innsats og tillit. Ikke minst tillit til at vi er verdige og kan lykkes.

Jeg er overbevist om at vi alle kom hit som sjeler med stor optimisme og kjærlighet. Vi kom hit for å gjøre en viktig oppgave og for å fullføre en hensikt. Om vi kunne spole tilbake til livet i den åndelige verden og smugtitte på hva som brakte oss hit, hva ville vi se? Hvilken informasjon ville vi få?

Her følger en liten historie om hvordan det kan ha vært på sjeleplanet, og hva som ofte kanskje skjer med mange av oss når vi lever i denne fysiske verden.

En vanskelig oppgave

Det var en gang en lykkelig sjel som danset rundt med andre sjeler under stjernene. Lykken var stor og kjærligheten altomfattende.

En dag kom det en sjelemester til henne og sa: «Jeg har en oppgave til deg, men det er fritt opp til deg å ta imot. Jeg vil gjerne sende deg ut på en vanskelig reise til et sted med stort mørke, der mange trenger hjelp. Det er sjeler som deg der, men de har glemt hvem de er og hvor de kom fra. Du vil bli sendt i en kapsel som kalles kropp, og du vil glemme din opprinnelse en stund og identifisere deg med kroppen din.»

Sjelen tenkte seg om, og spurte om hva oppgaven hennes besto i på denne reisen. Sjelemesteren svarte: «Det er bare to ting du må klare: Spre ditt lys i optimisme, og møte alt og alle med kjærlighet.»

Sjelen lo hjertelig, for dette var da ikke vanskelig! Hun var så fylt av lys og kjærlighet at hun ikke kunne forestille seg noe annet. Hun ville gjerne hjelpe de andre sjelene i en mørkere verden, og var sikker på det ville bli enkelt. «Hva finnes vel, annet enn lys og kjærlighet?» lo hun mot sjelemesteren sin.

Før sjelen visste ordet av det, var hun blitt til en liten baby uten noe minne om sjelenes rike.

Menneskene rundt henne var redde og sinte. Sjelen vokste opp i en barnekropp, absorberte følelsene rundt seg og ble fylt av mørke, frykt og skam. Verden rundt var full av mørke, krig, drap, overgrep, tortur og mishandling. Kvinner ble mishandlet og undertrykt, mennesker med ulike hudfarger hatet hverandre. Dyr ble mishandlet og utryddet. Overalt var det maktkamper og mistenksomhet. Den lille sjelen så alt dette, og ble fylt av en inderlig, stor tomhet. Hjerteslagene hennes ble til en trist, vemodig sang. Hun husket ikke kjærligheten. Hun husket heller ikke hvem hun var eller hvor hun kom fra. Hun sank dypt inn i motløshet.

Allikevel var det en tone som klang annerledes enn de andre sørgmodige tonene i hjerterytmen hennes. Den kom fra et annet sted, langt borte, og fylte henne med glimt av håp, som et blaff av noe vidunderlig og kjent, men som hun allikevel ikke kunne huske. Det ga henne mot til å reise seg, søke lyset i seg selv og andre. Hun måtte konsentrere seg for å lytte etter lystonen, som klang som en hvisken, langt innvendig et sted. Bare hun kunne gripe fatt i denne lystonen og klamre seg til den, ville den vokse frem. Det visste hun. Den ville føre henne hjem. Hun måtte bare ikke slippe, måtte ikke la seg suge inn i det sorte hullets mørke elendighet.

Dette er historien om deg og meg og mange av oss. De færreste klarer å huske kjærligheten vi kommer fra. De fleste av oss bærer på tunge bører av frykt og smerte. Men det er også lys, selv om mørket virker overveldende.

For noen av oss er det et valg vi må ta hver dag: søke lyset, se etter spor av godhet og lytte etter tonene fra vår sjel.

Din heltinneversjon av deg selv

Hvordan presenterer du deg når du forteller andre om deg selv? Hvordan ville det påvirke selvfølelsen din hvis du skrev et lite resyme over livet ditt frem til i dag, der du er heltinnen i din historie? Kanskje har du vært utholdende og kommet deg gjennom mange prøvelser? Kanskje hadde du en kjempetøff start, men har allikevel klart deg mot alle odds?

Se på alt du har lykkes med. Alt du har lært. Alt du har mestret og alt du har taklet. Kanskje var du som meg? En høysensitiv jente som ikke ble sett av sin familie som noe annet en sær, nærtagende pyse? Kanskje kom du for å lyse opp i omgivelsene med din spesielle følsomhet, men ble psykisk klabbet ned av andre voksne eller barn rundt deg? Når du begynner å se deg selv som heltinnen i ditt eget liv og i din historie, istedenfor å være taperen eller offeret andre har sett på deg som, vil du oppleve at hverdagen din blir annerledes og langt mer positiv. Kanskje synes du heltinnen i deg er grå og stum? Kanskje tviler du på at hun finnes? Heltinnekraften kan ligge gjemt under alle lag av frykt og skuffelser. Ofte er det vi frykter mest av alt vår egen styrke. Det kan som nevnt være lettere å leve som et offer enn å være en heltinne. Å være en heltinne, krever at vi legger vekk alle unnskyldningene, trer ut av udugelighetskappen og tar 100 prosent ansvar for oss selv. Det innebærer å slutte å klage og kritisere oss selv eller andre.

Det er et paradoks at det kreves så mye mot til å være seg selv. Skulle ikke det være det enkleste av alt?

Mission Impossible

… er en actionfilm der hovedpersonen får et helteoppdrag som er nesten umulig å lykkes med og som han har liten sjanse for å overleve. Livet er i seg selv et «Mission Impossible», en heltereise. Bare det å bli født, er et enormt modig valg. Ikke alle tenker på at det å bli født, kan være et valg sjelen gjør.

Som klarsynt veileder og healer, er mitt perspektiv at vi er langt mer enn den fysiske kroppen. Vi er sjel, lys og ånd, og vi kommer hit for å erfare, oppleve og lære.

Noen av oss er ute på noen skikkelig tøffe oppdrag. Jo vanskeligere liv, jo sterkere sjeler.

I boken «Cosmic cradle» har psykolog Elisabeth M. Carman, og biolog Neal L. Carman forsket over mange år på barn og voksne som hevder å huske livet sitt som åndelige skapninger før de ble født. Disse personene har de funnet over hele verden, i ulike land og i ulike kulturer. Det er personer som hevder å huske hvorfor de kom til den fysiske verden og hvordan de selv var med på å velge eller godkjenne sin familie ut fra hva de kom hit for å lære. Ingen lærer mer enn dem som har hatt en særdeles hard oppvekst eller tøffe opplevelser i livet. Det er vanskeligheter og utfordringer vi vokser på og utvikler oss av, både som mennesker og som sjeler. Forfatterne har forsket på dette i 40 år, og har mottatt flere priser.

Å tenke seg at livet har en hensikt til tross for alle vanskeligheter, gjør det lettere å møte utfordringer. En god venninne lærte meg at istedenfor å si «Why me?» så kan vi si «Try me!» Når vi kan se på oss selv som «heltefrø» fra sjelenes rike som er her for å spire og blomstre, kan vi kanskje møte motgang med større optimisme. Uansett hvor dårlige vekstvilkår vi har eller har hatt, kan vi velge å gjøre vårt beste for å blomstre som den unike helten/heltinnen vi er.

Den kjente spirituelle læreren og bestselgeren Wayne Dyer, sa at vi er ikke kropper som har en åndelig erfaring. Vi er ånd, som erfarer livet gjennom å være i en kropp.

Hva er da sjelens hensikt? Hva kom vi hit for å gjøre eller lære? Hva er vår oppgave? Hva skulle vi lære av all motgangen? Kanskje kom du som en lysende sjel inn i denne fysiske verden for å bringe mer lys og kjærlighet til din familie, men du maktet ikke å nå inn, for du ble ikke sett eller hørt, og din familie prøvde å blåse ut lyset ditt og avvise kjærligheten din. Du glemte din opprinnelse, ble uendelig trist og mistet troen på deg selv.

Hvis dette er en del av din historie, er din livsoppgave å finne tilbake til troen på deg selv og bli det lyset du i sannhet er. Mennesker som på en eller annen måte har prøvd å blåse ut lyset ditt, gjøre deg liten, ta fra deg kraften eller behandle deg dårlig, gjør dette fordi de selv har blitt behandlet på samme måte og ikke vet om noe annet. Jeg har lært meg å se på disse personene som mine lærere.

Ved å føle avmakt, selvforakt, verdiløshet, angst og alle disse mørke følelsene, kan vi teste vår styrke og vår evne til å finne vår sjels lys. Vi må våge å trosse de som lærte oss at vi ikke var verdt noe, ikke fortjente noe og ikke var bra nok! Det er skremmende, fordi frykten hvisker oss i øret: «Tenk om det er sant at du ikke er verdt noe, ikke fortjener noe og ikke er bra nok?» Det kan være svært krevende å utfordre denne programmeringen, fordi vi ikke vet hvordan vi kan være noe annet.

Marianne Williamson beskriver frykten vår veldig treffende med sine berømte ord.

Vår dypeste frykt

Vår dypeste frykt er ikke vår utilstrekkelighet.

Vår dypeste frykt er at vi er kraftfulle uten grenser.

Det er vårt indre lys,

ikke mørket som skremmer oss mest. Vi spør oss selv,

– hvem er jeg som våger å tro at jeg er genial, praktfull,

og fantastisk?

Jeg spør: Hvem er du som ikke tør være alt dette?

Du er et barn av Gud.

Å gjøre deg selv liten, gjør ikke verden bedre.

Det er ingen klokskap i å gjøre seg selv liten,

for at de andre ikke skal føle seg usikre i ditt nærvær.

Vi er født for å bekrefte den Guds storhet som er i oss

Den er ikke bare i noen av oss,

den finnes i oss alle.

Når vi lar vårt indre lys skinne,

tillater vi ubevisst andre mennesker å gjøre det samme.

Når vi frigjør oss fra vår egen frykt,

vil vårt nærvær automatisk frigjøre andre.

(Kjent gjennom Nelson Mandelas tale

«Inadequate Speech» (1994).)

Det er viktigere enn noen gang å tro på oss selv og vårt eget lys, fordi mange åndelig fokuserte mennesker tror at vi nå lever i en tid med et stort paradigmeskifte. Vi er i ferd med å heve vår kollektive bevissthet. Vi er i ferd med å forstå vår egen kraft, og vår egen innflytelse. Vi er i ferd med å våkne opp til en større forståelse av oss selv. Vi kan se det gjennom flommen av bøker, kurs og kunnskap som er tilgjengelig for oss på nettet, med fokus på tankens kraft, mindfulness, meditasjon og liknende. Gjennom forskere som Bruce Lipton, professor i biologi, som forteller at våre reaksjoner og vårt miljø, har mye mer innflytelse på oss enn våre gener.

Jeg har lært meg å se livet som en skole, der jeg er en student og noen av fagene består av bestemte typer vanskeligheter eller utfordringer som jeg skal fordype meg i og mestre. Spørsmålet er derfor ikke: «Hvorfor skjer dette meg», men spørsmålet er: «Hva kan jeg lære av dette og hvordan kan jeg vokse på dette?» Faget slipper oss ikke før vi har lært det sjelen vil at vi skal lære. Når vi endelig forstår, lærer og vokser på de vanskelige fagprøvene, får vi nye fag som kanskje er lysere, lettere og morsommere å studere.