Familien trenger en ny vannslange. Ellers visner jordbærene, og da blir det ikke noe jordbærsyltetøy til vaflene. Men det skjer merkelige ting med den nye vannslangen ...

«Skal vi kjøre og kjøpe ny vannslange?» Mor ropte så høyt hun kunne slik at mannen skulle høre det. Hun var på badet og la på plass noen håndklær.

«Hva sier du?» Far stod på kjøkkenet og var nettopp ferdig med å vaske opp. Radioen spilte så høyt at han ikke hørte hva hun sa.

«Jeg vil være med», hørtes fra rommet til Turid. Turid hadde nettopp fylt sju år og gikk i andre klasse.

«Da vil jeg også bli med!» Ståle, som var fem år og satt og lekte i sandkassen, hadde hørt gjennom baderomvinduet hva moren hadde spurt om. Han stormet inn i gangen uten å ta av seg skoene. Gulvet på gangen ble overstrødd med sand.

«Du må ikke komme inn på sko! Hvor mange ganger har jeg sagt det?» Mor kom flyvende irritert ut fra badet.

Ståle hørte henne ikke. «Kan jeg få is?» Han så spørrende på moren.

«Hva sa du?» Far kom ut fra kjøkkenet med oppvaskkluten i hånda.

«Hører du dårlig? Jeg spurte om vi skulle kjøre og kjøpe ny vannslange?»

«Vannslange? Hvorfor det?» Far så for seg en rolig kveld foran fjernsynet.

«Ja, vannslange.» Mor knyttet hendene, plantet dem irritert i siden og så strengt på far.

«Kan jeg få is?» Ståle hoppet opp og ned foran moren.

«Da vil jeg også ha. Jeg vil ha saftis.» Turid var kommet ut fra rommet og var allerede i ferd med å kle seg. Mor lurte på om de overhode forstod hva hun sa. Alle bare hoppet omkring og ville ha is, og far stod der som et spørsmåltegn.

«Ja, vannslange», kom det oppgitt, men bestemt, fra mor. «Den gamle er jo full av hull og lekker som en sil. Og hvis du ikke har sett det, så er det så tørt på plenen at det er rett før den visner.»

«Ja, ja», kom det trøstende fra far, «så slipper vi å slå den.»

Mor ga seg ikke, hun visste hva som skulle til for at far skulle bli med: «Du forstår det, at hvis ikke jordbærene får vann nå, så visner de, og da blir det ikke noe syltetøy til vaflene. Det må du være klar over.»

«Jordbærsyltetøy?» Far slengte vaskekluten fra seg. Sekundet etter stod han klar med bilnøklene i hånda.

«Kom igjen!» ropte han ivrig. «Vi må skynde oss!»

Far så for seg en vakker sommerdag. Blå himmel og et bord dekket med rødrutet duk. På bordet stod kaffekannen, et berg av vafler og nyrørt, herlig jordbærsyltetøy.