Den 3. januar var en helt vanlig dag. Helt til den plutselig ikke var det. Angsten satt med lange klør i ryggen hele morgenen før telefonen kom – det hadde vært en alvorlig trafikkulykke, og det var bestevenninnen på bare 36 år som hadde mistet livet.

– En iskald januardag stod jeg som vanlig opp med min 3 måneder gamle sønn i mammapermisjon. Sendte en liten videosnutt av ungene til min bestevenn på morgenen. Den ble ikke åpnet. Jeg så på klokken og tenkte at hun var på vei til jobb og sikkert ville svare når hun kom frem.

– Svaret kom aldri.

– Jeg måtte legge min andrefødte på kjøkkengulvet fordi jeg gikk i kne da jeg fikk telefonen. Min beste venn, min hjertesøster og sjelevenn hadde mistet livet i en trafikkulykke.

– Vakuumet satt lenge i, og jeg var død innvendig i begravelsen. Gråt ikke engang. Så måtte jeg en kveld bare begynne å skrive, måtte forsøke å sette ord på det som foregikk inni meg.

Charlotte Konradsdatter Aronsen er en 37 år gammel gift tobarnsmor fra Harstad. Til daglig jobber hun som universitetslektor på sykepleierutdanningen ved Norges arktiske universitet. «De ropende tankenes hvisken» er hennes andre diktsamling.

– Boken er en diktsamling om sorg og sorgens mange ansikter. Jeg fant ut at sorg egentlig er noe veldig privat og har mange, mange elementer man ikke er forberedt på. Jeg har mistet mennesker i livet før, men det var til alder eller langvarig sykdom – ikke et sjokk som dette. Sorgen var annerledes denne gangen, forteller Aronsen. 
– Jeg tenker boken er for alle som har mistet noen, for sorg er et personlig fenomen. Vi sørger alle ulikt. Jeg håper boken kan riste litt i sorgen til de som sitter med en uoppløst en. Vi trenger alle å gråte. Å føle.

– Jeg tror diktsamlingen skiller seg ut ved å være rå og brutal, samtidig som den er sår. Den kan sette ord eller tanker på følelser som man kanskje ikke engang tør vedkjenne seg i en sorgprosess.
 

– Har du flere prosjekter på gang?

– Det kan hende det kommer en ny samling om ikke så veldig lenge. Vi får se, sier forfatteren. – Det blir nok i samme sjanger, om sorg, tap og forhåpninger som aldri blir møtt, men fra en litt annen vinkling. Om det å være utsatt som menneske. Ellers har jeg en sakprosabok som kommer ut i juni og arbeider med både vitenskapelige artikler og fagartikler som universitetslektor.