– Mange bøker er skrevet om homser og mange om krigen og nazister, men ingen om en som ble rammet dobbelt.

I nyere tiår har samfunnet tatt et oppgjør med behandlingen av homofile i Norge. Det samme gjelder i økende grad opplevelsen til barn av nazister i etterkrigstiden. Nå har Olaf W. Garh skrevet en roman om hvordan det kunne være å leve som begge deler. Boken heter «Nazi-unge!» og skildrer livet til et skeivt NS-barns annerledesliv i Norge etter krigen.

Garh ble født og vokste opp i Haugesund. Nå har mannen vært pensjonist i noen år, og bak seg har han et uvanlig og variert arbeidsliv.

– Jeg er født i 1939 og oppvokst i Haugesund der jeg gikk på skole og ble student i 1957. Studier fulgte så i Oslo hvor jeg i 1965 ble cand. philol. med tysk som hovedfag og med historie mellomfag, latin grunnfag og folkloristikk grunnfag – hele fire fag. Rundt 1970 var jeg i noen år fast ansatt i Dagsnytt, NRK. Annen medieerfaring har jeg også fra radiostasjonen Deutschlandfunk i Køln og fra Næringslivsradioen i Oslo. 

– Jeg har også vært «tysklektor» ved Haugesund gymnas, senere Skeisvang videregående skole.  Annen yrkeserfaring har jeg fra informasjonsavdelingen i Norsk Arbeidsgiverforening og deretter fra informasjonsavdelingen i Næringslivets hovedorganisasjon (NHO).

– I 1960, 1961 og 1962 hadde jeg flere tyske statsstipender mens jeg studerte ved universitetet i Münster i det daværende Vest-Tyskland. Dessuten har jeg eksamenen «Certificate of Proficiency in English Cambridge University».

Som pensjonist har ikke Garh sluttet å være aktiv. Han holder seg i form ved daglig sykling året rundt. I sommerhalvåret er han daglig gjest i Frogner-badet.

– I min ungdom spilte jeg fotball, men i mange år nå har sykling og svømming vært mine favorittsportsgrener. Jeg er daglig å se på sykkel – året rundt, og det i en relativt høy alder.

I tillegg til å sykle er han en ivrig skribent. På seks år har han gitt ut seks bøker. «Nazi-unge!» er hans første roman, og det er kanskje det dristigste prosjektet hittil.

– Synet på minoriteter har forandret seg mye i min levetid. I tidligere tider var det jøder, kommunister, rom-folk, svarte, muslimer, homofile og en tid særlig NS-medlemmer som fikk gjennomgå.

– Samfunnet er med årene blitt mer humant. Samtidig har det vært en annen og uhyggelig utvikling i andre land, også i Europa. 

– NRK har sendt programmer hvor muslimhat og homohat i vårt land har vært tatt opp. Det hele blir mer problematisk når mange muslimer heller ikke har noe til overs for skeive. Er man både skeiv og muslim, kan man føle at mye er vanskelig. Det hele minner om tiden etter 1945 i Norge. Da var det verste som kunne skje, at noen var både NS-medlem eller NS-barn og dessuten homser. Da stod man lavest på rangstigen. I tillegg kom at mange NS-folk tok sterk avstand fra «sopere».

– Flere forfattere har tatt opp disse forhold, og flere kjente personer mente allerede fra 1946 at det var problematisk å dømme mange til fengselsstraff for passivt medlemskap i Nasjonal Samling. Hele 50.000 ble straffedømt for «landssvik». Ikke i noe annet europeisk land gikk de like hardt til verks. De som kanskje har lidt mest av dette, er nok de ca. 100.000 NS-barna. Det var de som fikk den lengste straff for noe de ikke hadde gjort. Mange følte de stod utenfor samfunnet og opplevde stigmatisering. Å være NS-barn var skambelagt, de var livredde for at noen skulle finne ut hva foreldrene hadde gjort under krigen. Mange fikk psykiske problemer, og ikke få NS-folk mistet forstanden og kunne heller ikke brødfø familien.

– Mye av det samme kan man si om homofile. De ble foraktet og kjeppjaget, de hadde ofte et svært vanskelig liv. Det er først de senere år at denne gruppen er «tatt til nåde», men ennå er homohatet lett å vekke.

– Mordene på skeive i Oslo sentrum i 2022 vitner om det. At det trolig var muslimer som stod bak, gjør det hele verre.

Det som særpreger «Nazi-unge!», er at romanen skildrer et slags «dobbelthat», ikke minst hvordan denne kombinasjonen er paradoksal.   

– Kapitlene i boken handler særlig om å være både NS-barn og skeiv. En «umulig» kombinasjon, og derfor interessant å skrive om.

– Mange som har opplevd hat eller selv hater, har godt av å høre om alle vanskeligheter som kan oppstå for disse minoritetsgrupper.

– Når man som meg er kommet over konfirmasjonsalderen, har man opplevd å høre mye stygt om mange utsatte grupper. Det var derfor lett å finne «modeller» som passet inn. Ethvert norsk sted hadde sine «nassister» og også byens homo. Alle visste hvem disse var. Mye i boken er fiksjon og mye er virkelighet – i en salig blanding.

– Merkelig nok er det ikke mange forfattere som tar opp disse problemer – dette at enkelte kan være utsatt for «dobbelt hat», og det helt opp til vår tid. Mange nøyer seg med å skrive om ett «hatsobjekt».

Garh ser ikke bort fra at han kommer til å skrive mer, og det kan tenkes at han velger å dykke enda dypere ned i tematikken rundt hatsobjekter i samfunnet.

– Dette er bare en kort fortelling, og mye mer kan sies, så oppfølgere burde være naturlig og nyttig. Mottagelsen av boken får avgjøre det.