To historier appellerte

Det var Skranefjells interesse for slektsgransking som satte henne på sporet av slavehistorien.

– Slektsforskningen min i 2013 avdekket to spennende historier, som begge appellerte til meg. «Når tausheten taler» ble den første. Så skrev jeg «Den lange reisen til St. Croix», som var en til da helt ukjent historie for meg, men vel så spennende som den første.

Det er de siste årene gitt ut flere romaner om slaveriet på de dansk-norske karibiske slaveøyene. De viser et brutalt samfunn, der følgende sitat er hentet fra anmeldelsen av en av dem: «Det er bare å ta for seg av grådighet, sexisme, rasisme, vold og drikk, religiøst og moralsk bigotteri og menneskers herjing i kapp med naturens.»

– Jeg har ønsket å gi et mer nyansert bilde av livet i dette samfunnet, som ganske riktig var både brutalt og nådeløst. Mine undersøkelser viser at det hvite mindretallet på St. Croix besto av mennesker med forskjellig personlighet og verdier, som i alle andre små samfunn. Jeg har forsøkt å få frem de forskjellige «klasser» av slaver, da det var stor forskjell på behandlingen man fikk som husslave eller plantasjeslave. Jeg har også tatt med misjonsvirksomheten til Herrnhuterne, som blant annet drev skolegang for døpte slaver, forklarer Skranefjell.

Opplysningstidens idealer

Else har dokumentert at hennes hovedperson, Ferdinand, kom til St. Croix som ung jurist etter at han hadde arbeidet to år i Trondheim som amanuensis hos biskopen, en mann som var opptatt av opplysningstidens idealer om frihet, likhet og brorskap. Oppholdet i Trondheim preget Ferdinand, og det var med disse verdiene i bagasjen han reiste til St. Croix og møtte et helt fremmed og brutalt samfunn, som han etter hvert ble en del av. At han giftet seg med en «fri farget», som han senere tok med seg til Norge, tilsier at han likevel holdt fast ved noen av biskopens idealer. Han var også medlem av frimurerlosjen på St. Croix.

Elisabeth, hans mye yngre fargede kone, hadde aldri har vært utenfor St. Croix, men forårsaket at det ble etablert en navneforbindelse mellom øya St. Croix i Karibien og nåtidens bydel St.Croix i Fredrikstad.

– Mye av handlingen er funnet gjennom slektspapirer og research, opplyser Skranefjell. – Hovedpersonene er virkelige. Det samme gjelder dokumenter/sitater som fremstår i romanen på originalskriftspråket (gammeldansk). Boken inneholder også, som vedlegg, en kort oversikt over hva som er hentet fra virkeligheten. Resten er fiksjon.

Ingen selvfølge

Det var ingen selvfølge at Else Skranefjell skulle bli forfatter.

– Jeg er utdannet revisor og arbeidet siste del av mitt yrkesliv som Risk Management Manager før jeg gikk av med pensjon i 2012. Da begynte jeg å skrive skjønnlitterære romaner etter å ha drevet med slektsforskning en kortere periode. Skrivingen er en stor glede og er blitt nokså «altoppslukende» i livet mitt.

Målgruppen for historiene hennes er leseglade personer – både voksne og ungdom – som er interessert i å få vite mer om denne perioden i vår glemte fortid, men ikke ønsker å bli overforet med saftige sexscener eller med detaljerte avstraffelsesmetoder der blodet renner i strie strømmer.

– Romanen om St. Croix vil gi mine lesere et bilde av hvordan dette lille samfunnet fungerte og hvordan maktutøvelsen var, avhengig av personligheten til den til enhver tid sittende generalguvernør, sier Skranefjell, som har et presist svar på hva som har vært drivkraften i skriveprosessen: – Min skriveglede! Dessuten var det dansk-norske slaveriet et meget spennende og ukjent tema.

Flyktningeproblematikk

Nå er det nye prosjekter på gang.

– Jeg holder på med et manus (ren fiksjon) om jødiske flyktninger i mellomkrigstiden / under krigen, sett i relasjon til flyktningsituasjonen i dag. Det er en halsbrekkende oppgave, men veldig spennende.