Hjørdis Kristin Longva (52) har lenge brukt skriving som en terapeutisk utløpsventil for sine tanker og følelser. Nå har hun samlet de mest personlige diktene i boken «Terapidikt». Boken har allerede fått mye oppmerksomhet og rosende omtale, særlig for dens ærlighet og evne til å treffe leserne.

− Alle virkelige dikt er spunnet av sorg, skriver Hans Børli. Mye av inspirasjonen til å begynne å skrive dikt, kom fra dette; å skrive seg ut av sorgen, forteller Longva. Etter å ha deltatt på et kurs i mindfulness og gått i kognitiv gruppeterapi, begynte ordene bare å strømme ut.

− Flere av diktene jeg har valgt å kalle terapidikt, handler om det å tørre å tillate seg å ha omsorg ikke bare for andre, men seg selv, ofte beskrevet som en motgift mot selvkritikk. Det føltes som om en demning brast og ordene bare kom! sier hun.

Longva har viet mye av boken til å utforske forholdet mellom menn og kvinner, særlig den uklare og ambivalente mannsrollen.

− Et tema som opptar meg mer enn noe annet, er den manglende kommunikasjonen mellom mann og kvinne. Spesielt den som oppstår på grunn av en uklar, ambivalent mannsrolle; en myk macho. Hvordan kan mannen navigere seg frem når det på den ene siden er forventninger om en forståelsesfull, god samtalepartner og på den andre siden en modig og barsk mannemann som tar initiativ og leverer flørtende komplimenter?

I tillegg har Longva skrevet dikt om sin sønn og hans utfordringer med impulskontroll.

− Noen av diktene omhandler min sønn og hans evige kamp for å ikke være 'slem'. Hvordan kan man kontrollere hverdagen når man ikke har impulskontroll? Kan vi voksne møte de som er i overkant aktive på en måte som gjør at de ikke går til sengs om kvelden og føler seg som tapere? spør Longva.

Selv om mye av innholdet i «Terapidikt» er hentet fra Longvas eget liv, bruker hun fiksjon for å skape en distanse og en større fortellende ramme.

− Det fine med fiksjon, selv om det er helt konkrete situasjoner fra eget liv jeg skriver om, er at du kan skrive om historien, forklarer hun.

Allerede før utgivelsen har Longvas personlige dikt funnet gjenklang hos et bredt publikum.

− I starten var det overraskende at folk skrev til meg om at de kunne kjenne seg igjen i diktene, og folk som ikke liker dikt, har sagt til meg at de liker det jeg skriver, fordi de skjønner og kan relatere til innholdet. Det ga meg inspirasjon til å skrive flere, smiler Longva, som har sin skrivestue i et gammelt eldhus i Hardanger.

En av leserne ga henne til og med kallenavnet «Skysspoeten» etter at et av diktene, «Bagasjen», ble publisert på bussene i Bergen.

− Etter at diktet Bagasjen ble publisert på SKYSS, på bussen og bybanen, fikk jeg melding fra folk mellom 25 og 75 år som likte det, forteller hun med et smil.

Longva håper at «Terapidikt» vil nå en stor leserskare.

− Jeg håper at diktene når ut til et bredt publikum. Jeg har mange flere dikt liggende som jeg jobber med, og jeg er i kontinuerlig prosess med skrivingen. Det er ikke umulig at det blir en oppfølger, dersom diktboken blir godt mottatt.

Når Longva selv trenger ro og inspirasjon, trekker hun seg tilbake til landlige omgivelser.

− Jeg finner roen på landet, på fjellet, ved fjorden. Det høres kanskje forferdelig platt ut, men for en person med tusen ikke alltid strålende tanker i hodet og under utredning for ADHD, er det godt å kunne flykte fra kaoset i kroppen.

Diktsamlingen «Terapidikt» kommer på Lyrikkforlaget. Den er Hjørdis Kristin Longvas debutbok, men det blir sannsynligvis ikke den siste. Gjennom sine personlige, men allikevel allmenngyldige dikt, har hun allerede funnet veien til mange leseres hjerter.

For mer informasjon om boka, klikk her!